0
Stillhetsarbeid

Keltisk messe i Trefoldighetskirken 20.okt 2019


Det ble en flott gudstjeneste med masse herlig keltisk musikk og sang, bønner og lesninger. Og nattverd. Tema for dagen var “Det kristne kallet” og her publiserer jeg min preken. De keltiske messene er et resultat av det fine samarbeidet mellom kantor Tim Blomberg og min svoger Harald Olsen. Det var han som dro meg Irland rundt og lærte meg å bli glad i den keltiske tradisjonen.

 

Fra klosterruinene i Clonmacnoise

Jesus er vel ikke direkte oppmuntrende i dagens prekentekst. I alle fall prøver han ikke å selge kallet til etterfølgelse spesielt billig. Det er så en kan begynne å lure på om Jesus rett og slett var en dårlig kremmer. Eller at han ikke likte kremmerånden.

Vi husker jo hvordan han behandlet selgerne i tempelet. Kanskje Jesus hadde fått flere disipler om han hadde brukt teknikkene fra dagens «kundeloyalitetsprogrammer» og reklameindustriens lokkemidler. «Den som følger meg kan se frem til gull og grønne skoger, fargetv og en Mercedes Bentz, som Joan Baez sang så fint om en gang.

Reven har sitt skjul, og den lille fugl, har sitt rede i skogens fred. Men Guds Sønn så stor, på den kolde jord, måtte legge sitt hode ned

Nei her er det rett ut i villmarka. Som det heter i en lokal julesang: «Reven har sitt skjul, og den lille fugl, har sitt rede i skogens fred. Men Guds Sønn så stor, på den kolde jord, måtte legge sitt hode ned». Det høres mer ut som å dra på tur med Lars Monsen. Ikke akkurat en tur i parken. Men, kjære venner. Er det ikke det som gjør det så sitrende spennende og litt skremmende å ta inn over seg kallet fra Jesus; Jesus Kristus sine «hviskningar ock rop»? At det handler om full overgivelse, livslang vandring, et evig vennskap, der ikke engang døden kan skille oss ad?

De irske og skotske og walisiske munkene som var pionerene i den keltiske misjonen. De hadde virkelig det vi kan kalle en høy kallsbevissthet. De la ut i skinnbåtene sine og lot havet og vinden og Guds forsyn lede seg til ukjente kyster som de inntok med bønn og lovsang og ikke et sverd til forsvar eller angrep. Etter mer enn tusen år kan du ennå kjenne deres ånd i klosterhula på Selje, I ruinene i Luxeuel, og skotteklostrene i Tyskland. «Det er navnet ditt jeg roper, vil du følge meg? Vil du gå i mine fotspor på en ukjent vei ?»

De keltiske høykorsene finner vi også på Vestlandet

Jeg lurer av og til på om det er kallet som gjør oss til mennesker. Og at vi alle har et kall over våre liv. Vi blir ropt opp og ropt ut, av Gud, ved navns nevnelse. På mange måter er det en logisk følge av dåpen. Vi blir, gjennom kallet, gjort til unike individer, og livene våre blir gitt en mening og betydning som er universell. Vi kalles til en pilgrimsgang med vår bror Jesus og “a mothley crew” av disipler, gjennom de fagre riker på jorden, og hjem til paradis med sang. Fremmede på et vis, men utrolig hjemmehørende.

Fordi, gjennom å følge kallet, blir vi de kroppene Gud trenger , i verden. Som den spansk nonnen, Theresa av Avila sa det i et av sine dikt, 1000 år etter at Columbanus krysset kanalen med sine 12 venner. Kristus har ingen annen kropp i verden, enn din. Ikke en hånd , ikke en fot på jorden, annen enn din. Det er gjennom dine øyne Han ser med nåde på denne verden. Kristus har ingen annen kropp på jorden enn din.

Kristus har ingen annen kropp på jorden enn din.

Akkurat som livet så utfolder det kristne kallet seg forskjellig fra person til person. Noen legger ut i skinnbåter på vei til Island. Andre setter seg på bussen på vei til jobben i kassa på Europris, Nedenes. Eller Stoa, eller Bergermoen. Men alle er vi kalt av Gud til bønn og arbeid og alle er vi kalt til å møte mennesker med vennlighet og se dem inn i øynene, med et blikk hentet fra Jesu ansikt, og gi dem et enkelt «ha en god dag» og løfte hånden, som til en velsignelse fylt av alle Gudsrikets verdier. Hverdagsmystikere ,hverdagsdiakoner ,hverdagsmisjonærer og hverdagsevangelister har alle det til felles at kallet fra Gud roper oss i to retninger, samtidig. Han roper oss inn til seg. Et «Kom nærmere-rop» som handler om en invitasjon til relasjonsbygging, til et dypere vennskap, til en dypere kjennskap. Noe som krever tid, og mot til å trosse den hindringa som syndefallet dessverre har printet så tydelig inn i oss, en skepsis til Gud, en aversjon mot å komme for tett på Gud. Kanskje er det frykten for å bli avslørt, for å bli tatt med buksa nede, slik Adam ble, da han gjemte seg for Gud. Det kan også være et element av en dyp selvforakt. «Jeg fortjener ikke Guds nære vennskap». En syndserkjennelse som er gått under jorda og blitt konvertert til skam.

Det er jo derfor det er så avgjørende å gå den tøffe veien gjennom syndsbekjennelse ,omvendelse, nåde og tilgivelse. Da er vi ferdig med det herket, da har vi tatt dommen inn over oss på forhånd og vi kan si med salmisten: «Ordet forkynner, at mine synder, kommer han aldri mere i hu !» Nå vil det jo garantert balle på seg med nye synder og forsømmelser, men da er vi jo på Veien, sammen med Jesus ! Sannheten om meg er ikke lenger noen skammelig hemmelighet hverken for meg sjøl eller for min venn og bror.

Og Vandringa med Ham, blir Selve Livet, all sin vidunderlige, rike kompleksitet Og det er den andre sida av kallet. Ut i verden ! Inn til Jesu hjerte, Ut i verden, skulder ved skulder med Jesus. Og for å avlegge vår tekst et ørlite gjensyn. Kanskje vil Jesus på bestemte steder og tider i ditt liv utfordre deg til å bryte med konvensjoner og andres forventninger, ja gjerne ta oppgjør og bryte med negativ avhengighet av bestemte mennesker, om det så skulle være folk i familie og vennekrets.

Kanskje vil Jesus utfordre deg nå, i løpet av denne høsten til å se framover, på de store upløyde markene og stole på det vesle plogskjæret han har smidd nettopp til deg. For det er ikke spørsmål om du har et kall, men om hvordan du følger det ! Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir; en sann Gud, fra evighet og til evighet, Amen !

 


You Might Also Like...