0
Åndelig veiledning Bønn Kurs Teofili

TEOfili – et alternativ til TEOkrati


«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.» (5. Mos 6,5)

Teos er Gud på gresk. Fileo er å elske. Teofili er gudskjærlighet. Når Luther utlegger budene i sin lille katekisme sier han 10 ganger: «Vi skal frykte og elske Gud, så vi…….» Vår respons på budene er altså ikke bare utfra «frykt», eller respekt, men ut fra vår kjærlighet til Gud. Vår Teofili.

Hvem var Teofilus ?

Når Lukas skriver sitt evangelium og sine Apostelgjerninger så dedikerer han begge de to bindene til en kar ved navn Teofilus. Det kan ha vært en fiktiv skikkelse som Lukas har puttet inn av pedagogiske årsaker, eller han kan ha vært en faktisk person, kanskje en sponsor. Uansett så har han et treffende navn. Lukas sin hensikt med skriftene er jo å styrke Gudskjærligheten blant sine lesere. Og de har ikke vært få. Bøkene har ligget på topplistene i 1900 år !

En russisk helgen oppkalt etter Teofilus – en hellig dåre

Hva er kjærlighet ?

Filia er et av (minst) fire greske ord for kjærlighet. De tre andre er Storge, Eros og Agape. Mens eroskjærligheten oppleves deilig i seksuell/sensuell forstand så er agapekjærligheten deilig (delightful) i åndelig forstand, så nesten utenomjordisk, aksepterende og uselvisk den er. Storge er familiebåndenes varige, solide og praktiske kjærlighet. Filiakjærligheten er vår respons på det herlige og deilige i vennskap. De beste vennene våre vekker en slik kjærlighet. Bøker kan gjøre det (biblofili) En kultur kan gjøre det. Jeg som har et snev av anglofili kan begeistres av engelske landskap, klesstiler, arkitektur, historie og språk. Hva slags betydning kan dette begrepet om kjærlighet/vennskap få for gudsrelasjonen? Hva er teofili ?

CS Lewis bok om de fire greske kjærlighetsbegrepene

Jesù et son amis

Jeg har gått på et kurs i åndelig veiledning det siste halvåret og der har jeg blitt sporet inn på vennskapsdimensjonen i mitt Gudsforhold.. Det startet med at kurslederen viste oss deltakere bildet av et koptisk ikon som kalles «Jesus og vennen hans». Det hadde jeg kjøpt en reproduksjon av i Taizè for mange år siden og alltid vært glad i. Nå fikk jeg vite at orginalen hang i Louvremusèet i Paris og at han som stod ved siden av Jesus var en egyptisk abbed fra 600-tallet som het Menas. «Jesù et son amis» Det ble også nevnt at Abraham ble kalt Guds venn og da jeg skulle begynne å be litt over det som kurskvelden vekket i meg, så fant jeg fram Arvo Pärt sitt korstykke «I am the true vine» . Det var også en impuls som «lenge ventet har på meg» Jeg kjøpte musikken for noen år siden etter et tips fra en kollega og har hørt på den vakre låta inn i mellom, men det var først nå at jeg lastet ned teksten (Joh. 15, 1-17) fra King James-oversettelsen og så at den handlet om vennskap.

Abraham var «Guds venn»

I kursloggboka mi har jeg notert at jeg følte meg forventningsfull, fortrøstningsfull og oppløftet etter den første kurskvelden og at jeg smilte til meg i speilet da jeg kom hjem på kvelden. Ble litt mer betenkt da jeg sjekket i Jakobsbrevet 2, 21-23 og fant ut at Abraham ble kalt «Guds venn» fordi han trodde det var riktig til å gi fra seg sin førstefødte sønn! Kanskje et sant vennskap også må innebære offer. Jesu offervilje skulle det i hvert fall ikke være noen tvil om.

Adi Holzer: Abrahams offer. (Wikimedia Commons)

Bli som barn ?

Hva var det som var nytt og attraktivt for meg som kristen i denne «vennskapsvinklinga»? Jeg tror at det handler om modning. Om å bli voksen. (noe som vel er på tide her jeg går i mitt 65. år ! ) Det er mulig at jeg etter hvert har gått litt lei av forkynnelsens fokus på Far-Barn forholdet i Gudsrelasjonen. Det er ikke bare et Farshjerte som banker for meg, det er et Vennehjerte. To voksne ved siden av hverandre, Jesus og abbed Mena. Jeg blir også litt sliten av Herre-Tjener metaforen. Den er spesielt farlig for oss som er heltidsarbeidere i Guds Vingård. Gud som arbeidsgiver? Her er det litt for stor åpning for «ressentiment» og passiv-agressiv spiritualitet. Tenk bare på den hjemmeværende sønnen i Lukas 15. Det samme gjelder Lærer og elev(disippel) identiteten.

Men Vennen derimot ! (I parentes bemerket: disse antropomorfe metaforene er det eneste vi har å jobbe med i relasjon til en Gud som er trancendent og en virkelighet vi ikke har direkte tilgang til. Tilgangen går gjennom menneskespråket som Gud har gjort til sitt medium for å åpenbare seg selv for oss.) Jeg avviser hverken Faderen eller Sønnen, Herren eller Mesteren, Frelseren eller Broderen, Kongen eller Brudgommen, men nå er det Vennen som gjelder. I min utforskning av min gudsrelasjon.

April baby, Gentle Jesus, Meek & Mild (Wikimedia Commons)

En mystisk venn

Men han er en spesiell venn. En kompetent venn. En mystisk venn. En venn med forbindelser. En venn med hemmeligheter. Han er den type venn som du overlater styringa til i kriser. En som ser lenger, en kjentmann med sporhund (d en hellige ånd) , en som har større ro enn deg. En du må stole på og adlyde. «Oh my captain !» Dermed må jeg også begynne å stille spørsmålet: Hva slags venn er du Ravn ? Hvordan tar du deg selv på alvor som Jesu venn ? Hvor er din ansvarliggjøring ? Og hvordan er du din egen gode  venn?

Mystiske typer er det mange av i litteraturen. Her har vi Corto Maltese (Wikimedia Commons)

Frelser og venn

Mellom kurskveldene har vi hatt individuell veiledning med en av kurslederne. Det har fungert fint. Vi har snakket om spenningen mellom likestillingen i vennskapet og det faktum at det jo ikke er noen likestilling mellom «Du en frelser, jeg en synder. Du med nåden, jeg med skammen» Det er jo tvert i mot en gedigen dikotomi. Hvordan forene det spennet ? Hvordan leve ut et sunt gudsforhold i et slikt paradoks ? Kan din Kyrios være din venn? Vel, han sier det jo selv: “Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, men venner” (Joh 15,15) 

Tinou Bao`s “Arabic Jesus” (Wikimedia Commons)

Jobs tårer

Det var midt i dette tanke-bønne og samtalearbeidet at jeg fikk en ny impuls, nemlig et dagsseminar med Torborg Aalen Leenderts om Gud og det onde, noe jeg fulgte opp med å kjøpe den danske teologen Jakob Wolfs bok «Jobs tårer» Dermed begynte jeg, egentlig for første gang i livet, å jobbe med «teodicèproblemet» i teologien.

Det viste seg ganske snart at det var en forbindelse til det jeg kaller mitt «vennskapsarbeid», utviklingen av min «teofili»

Coveret på Torborg Aalens bok

Oppgjør med «Teodicèen»

Dicere er latin for «å erklære rettferdig» f.eks. i en rettssak. I «Teodicèen» er det Gud som frikjennes for anklagen om at det er en konflikt mellom hans allmakt, hans kjærlighet og det faktum at det fins så mye lidelse og ondskap i verden. Teodicè er rett og slett forsøk på å løse «det ondes problem» Det Aalen og Wolf argumenterer for er at disse løsningene er uholdbare. Enten frakjenner de Gud kjærligheten, rettferdigheten eller allmakten, eller alle tre deler. Eller de gir all skylden til mennesket og dets syndefall, evt. blir djevelen «the fall guy». (og vokser dermed i betydning) Og det gjør noe med gudsrelasjonen. Ved å forsvare Gud behandler vi Ham ovenfra og ned. Teodicè er et grunnleggende menneskesentrert prosjekt. For å sette det på spissen så gjør vi oss større enn Gud ved å oppnevne oss selv til hans forsvarere. Som Thomas Wolf sier det:»Vår oppgave er ikke å forsvare Gud, men å anklage Ham. Slik Job gjør. Og Gud anerkjenner jo Job for dette og anklager de fromme” vennene hans: “For dere har ikke talt rett om meg, som min tjener Job.” (Jobs bok 42,7)

Klage og anklage

Jeg opplever det som frigjørende og trøsterikt å kunne gi Gud ansvaret for det onde. Plassere ansvaret der det hører hjemme. Hos den allmektige. Gå til sisteinstansen med min klage. Dundre på hans porter og anklage Ham. Og jeg opplever at han tar ansvaret, uten å forsvare seg, uten å unnskylde seg, uten å skylde på noen andre. Slik en god leder skal. Og han abdiserer ikke. Han har jo ingen til å ta over etter seg. Hvem skulle la hans hode rulle, i tidens og evighetens største skandale ? Friedrich Nietzsche ? Vel, han gjorde i alle fall et forsøk med sitt: “Gud er død og det er vi som har drept ham”

Revolusjon i Gudsforholdet

Ansvarliggjøring

Baksiden (eller fordelen) med dette prosjektet er at Gud også ansvarliggjør meg. Hvis ikke Han kan unnskyldes, hvorfor skal jeg unnskyldes? Jeg vet forskjellen på godt og ondt, jeg til og med vil det gode. Hvorfor gjør jeg det ikke ? Hvorfor gjør jeg det onde (som jeg ikke vil)? (Rom. 7,19)

Og dermed er vi tilbake til det balanserte vennskapet med Gud. Med gjensidig ansvarliggjøring, ikke noe unnskyldningstull, bortforklaringer og rasjonaliseringer. En streit og ærlig relasjon, men kan den være trygg? Hvordan kan du være trygg i en relasjon med en Gud som står ansvarlig for at all verdens synd og smerte og jævelskap får fortsette time etter time, dag etter dag, århundre etter århundre ?. Ville ikke den naturlige reaksjonen være å bryte over tvert og hate denne «guden» i tid og evighet ? Vi kunne kalle det Teomisì. (Gudshat)

Det godes problem

Dermed kommer vi til «det godes problem» Hvis jeg først tror at Gud er så suveren som Credo vil ha det til, da er han jo også ansvarlig for alt det gode som også strømmer mot meg hvert sekund. Hjertet som slår, det vesle vettet, følelsene når jeg kikker på min kjære over kaffekoppen. Sola og vinden og bjørka som snart går i knopp. Og er ikke dette livet til glede for meg ? Skulle jeg ikke takke den Gud som må være ansvarlig for alt dette ? Hvor skulle det ellers komme fra?

«Nå la oss takke Gud, med hjerte munn og hender, som overflødig godt oss uforskyldt tilsender. Som helt fra moders liv på oss har nådig tenkt. Og alt hva tjenlig er oss uforskyldt tilsendt» (NoS 308)

True vine

Fra Kyrie til Gloria

Det sies om jødene at de klaget til Gud til de ikke orket mer og så begynte de å lovsynge Ham. Mange av Davidssalmene starter med klage, og uten noen overgang slår de over til takk og lovprisning. Vi har det også i den klassiske kristne gudstjenesten. Rett fra Kyrie til Gloria.

For vi får jo ikke noe rasjonelt svar på vår anklage. Han tar ansvar men gir intet “answer”. Hvis da ikke soningsdøden på Korset kan være et svar. Et mystisk-paradoksalt svar. Der Gud tar på seg skylden, skammen, smerten, ondskapen og uretten. Jeg kan klage og anklage Gud, men på et punkt stiger Han bare fram for meg på korset, og min anklage blir stum og bytter plass med hellig undring, ærefrykt og takknemlighet. Og en blå glede som minner om sorg. Det gjentar seg hver gang jeg tar i mot nattverdens brød og vin. Da står vi to ved den ytterste grense. Jeg blir stum og Han blir stum. Jeg i Ham og Han i meg. Han tilgir meg og jeg tilgir Ham. True vine. True friendship. En sjelden gang føler jeg det sterkt. Som regel er det en rutine. Noe vi bare gjør. Han og meg. Og resten av venneflokken.

Wilhelm List: Jesus mit brot und wein (Wikimedia Commons)

Utvidelsen

Dette vennskapsarbeidet har ikke egentlig ført meg dypere inn i bønnen. I alle fall “bønn” i tradisjonell forstand. Mine “tankesamtaler” med Gud har derimot vært ganske så livlige. Men refleksjonene har gjort meg mer oppmerksom på livet. Tror jeg da. Det vil jo vise seg. I livet.

Jeg syns Gud har blitt større gjennom dette arbeidet. What a great friend we have in Jesus ! Og som det alltid er i god åndelig veiledning: Når du jobber med å utvide gudsbildet så vil du samtidig utvide selvbildet. Jeg syns jeg vokser litt sjøl også. Og noe av det som har skjedd denne vinteren er at det har kommet bevegelse i mitt forhold til døden.

Karl Isakson: Jesus uppväcker Lazarus (Wikimedia Commons)

And Death shall have no dominion

Jeg har lenge hatt et uforsonlig forhold til Døden. Og elsket Dylan Thomas sitt dikt. «Do not go gently into that good night» «Rage, rage, against the dying of the light» Jeg vet ikke i hvor mange begravelser jeg har snakket om døden som den ultimate skandalen, som en fornærmelse mot alt som heter Gud og menneske og gjort store poeng ut av Guds seier over døden påskedag. Dette snakket om at døden er noe naturlig som man skal bli venn med har jeg tatt avstand fra i sterke ordelag. Jeg har riktignok latt meg (og tilhørerne) utfordre av Frans av Asissi og hans vers i Solsangen: «Takk gode Gud for søster død, den siste trøster i vår nød. Hun kjører vognen stille frem når det er kveld og vi skal hjem» og mangen en gang har jeg snakket om hvordan Døden på et punkt kan forandre rolle fra å være den siste fiende til å bli en Guds sjåfør som står med lua i handa og må utføre en siste tjeneste for å få Guds barn hjem til himmelriks borg.

Jeg har jobbet med dype ting, men ikke gått helt i kjelleren

Dødsfrykt

Det jeg ikke har vært klar over før nå i vinter er at mitt forhold til døden har vært båret av dødsfrykt. Og at jeg har teologisert denne frykten og mytologisert den heroiske motstanden mot døden i stedet for å anerkjenne frykten som emosjonell kraft. Jeg har nemlig alltid regnet meg selv for relativt fryktløs. Et ganske vanlig selvbedrag, spesielt blant menn. Jeg har funnet ut at de aller, aller fleste lider av dødsfrykt og at folk håndterer denne frykten på mange slags vis. De fleste har også en forestilling om evig liv. Enten i klassisk kristen form, eller i folkereligiøs form, eller i sekulær form (du lever videre gjennom barna dine, arbeidet ditt, kulturen, nasjonen eller kampen for menneskerettigheter og andre gode saker). Det kan tenkes at mye sinnet i samfunnet, mye av rus og sexmisbruket, risikoatferden og escapismen har sin rot i dødsfrykten. For det er jo til å bli gal av: Først blir man medlem av jordens best utstyrte art og så skal man dø før man er 100 år med en hel hjerne full av kunnskap og minner. En kropp full av føleslser. Alt skal slokne i løpet av et sekund og gå i oppråtnelse i løpet av ei uke. «Ashes to ashes and dust to dust»

Er det rart at man blir besatt av livet og vil kjenne at man lever. Hvert sekund. Om man så skal ta sin død av det !

Jakob Wolfs bok: Jobs tårer

Jeg er i Herrens hender

Gjennom mitt «vennskapsarbeid» med Gud og mitt oppgjør med Teodicèen har det skjedd noe i mitt forhold til Døden. Den er det jo nå Gud som har ansvaret for. Jeg får ikke noe svar på hva slags funksjon den har og hvorfor Gud lar den fortsette sitt drepende høstarbeid, men den har mistet noe av sin storhet og autonomi. Er Døden bare et av Guds mange underlige redskaper?  En skranglete skurtrøsker som har løpt amok? Om den gjør skadeverk eller barmhjertighetsarbeid vites ikke sikkert. Jeg klager til Gud når døden blir for nærgående. Jeg sier at det umulig kan være i pakt med Guds verdighet å la en slik destruktiv kraft herje på i år etter år, men jeg får ikke annet svar enn en strøm av liv i hjertet. Og takker for det. Hva som skjer den dagen jeg selv ligger der, med intravenøst og respirator har jeg ikke peiling på. Den dagen får bare komme når den kommer. Håper i alle fall det dukker opp en prest og putter i meg litt vin og brød.

Isa- Jesus (Wikimedia Commons)

Den frie vilje

I det siste har jeg begynt å lure på om Gud har fri vilje. Jeg har vært vant til å tenke at den frie viljen er menneskets adelsmerke og at siden vi er skapt i Guds bilde så må jo denne egenskapen stamme fra Ham. Nå lurer jeg på om vår frie vilje er overvurdert og svært begrenset og bare et av de mange resultatene av syndefallet. Der lærte vi jo forskjellen på godt og vondt uten at det hjalp oss stort (Ref. Rom 7) og Luther er jo klinkende klar på at den ikke er til noen hjelp for å frelse oss. Vi klarer rett og slett ikke å velge frelsens vei. Den må gis oss som en gave, ja vi må lokkes inn på den av Guds Ånd (Jer 20,7): «Du lokket meg Herre, og jeg lot meg lokke. Du ble for sterk for meg og vant.» Det er et bilde som jeg syns passer med vennskapet. Venner må jo slåss iblant. Jakob sloss til Gud måtte be ham slippe (1. Mos 32, 24-28) «Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg»

Årets hvitveis , plukket på Hesnes

Guds godhet

Selvfølgelig har vi masse muligheter for frie valg hver dag. Viktige valg under fornuftens veiledning. Spontane valg ledet av følelser og intuisjon. Og valg drevet av synd og fristelser. Jeg er ingen determinist. Jeg tror ikke alt er forutbestemt. Men den «frie» viljen er en begrenset gave. Hva med Gud? I det siste har jeg begynt å lure på om Gud egentlig har fri vilje. Han har ansvaret for at det onde fins i verden, men dypest sett kan han bare en ting: Gi det som er godt. Gi liv. Hele tiden. Fra verdens skapelse til dens slutt. Fra evighet og til evighet. En eneste strøm av godhet, kjærlighet og liv. Liv som har blitt oss til del. “Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham” (1.Joh 1,5)

Og derfor skylder vi Han vår takk og tilbedelse og vårt kjærlighetsfulle vennskap.

Kanskje målet for den Guddommeliggjøringen som et slikt Gudsvennskap til slutt gir,  er at vi skal få lov til å gi fra oss den frie viljen, ofre den slik Abraham gav fra seg det kjæreste han eide . Og gå helt opp i Guds vilje i Kristus Jesus.

«Og den som kunne det ene kun lære: dø fra sitt eget og ofre seg helt ! Å, måtte Jesus mitt allting kun være, jeg er dessverre så splittet og delt.”

V. h. Ravn Teofilus Karsrud

Spesialprest

St. Theophilus (Wikimedia Commons)

 


You Might Also Like...

No Comments

    Leave a Reply

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.